2005 ble året der de "gamle" tok revansj.

Faktisk er mesteparten av favorittplatene mine fra 2005 laget av artister som er minst 40 år gamle, og som hadde sin platedebut senest i første halvdel av 80-tallet.

Jeg får vel riktignok for ordens skyld starte med at årets beste plate ble utgitt av "jyplingene" i Coldplay, med flotte "X&Y", men allikevel er det gamlingene som virkelig markerer seg fra dette året:

Depeche Mode er noen gamle godkarer som utga flere glimrende album på 80-tallet. Selv likte jeg forsåvidt også "Exciter", deres forrige, men med "Playing The Angel" har de faktisk utgitt sin beste plate siden "Black Celebration" tilbake i 1986. Gutta har virkelig "finni seg sjæl", og at det er mer analoge synther enn på svært, svært lenge er lurt og vellykket. Flotte låter er det, som vanlig, og ikke minst er jeg imponert over Dave Gahan sin låtskriverdebut på en Depeche-plater ("Suffer Well" er blant høydepunktene)

Men egentlig er det vel så overraskende det Paul McCartney har gjort. Mange synes kanskje at "Flaming Pie" i 1997 ble en slags "return to form". Selv synes jeg den var OK, men for ujevn til å komme opp mot "Tug Of War" og "Flowers In The Dirt" som jeg holdt for å være hans beste.

Men så gjorde McCartney genistreken: Han tok kontakt med Nigel Godrich og ba ham produsere albumet. Resultatet var en produsent som ikke jattet med, men som sa klart fra når han var misfornøyd. Og vi som kjenner McCartney sin karriere vet at er det noe han trenger så er det en som sitter ved siden ham og ærlig uttrykker at "Det der er bæsj, og det bør du ikke ta med på plata". John Lennon hadde den rollen i The Beatles og fikk ut det beste av mannen. Og det samme har Godrich gjort, i en slik grad at en moden herre på 63 år faktisk har laget sin beste plate siden "Tug Of War" i 1982. "Chaos And Creation In The Backyard" er en mer innadvendt plate enn vi er vant med å høre fra McCartney, men han har skrevet noen av sine flotteste låter på lenge, og Godrich bidrar med godlyd som passer perfekt.

Kate Bush ga i 2005 ut sin første plate på 12 år. I løpet av de 12 årene har det til tide vært så stille fra henne at det til og med blant enkelte galninger gikk rykter om at hun var blitt kidnappet av et romskip med aliens fra Mars (!!). Det viste seg å være feil , men som vanlig presenterer hun et musikalsk univers som nesten kan sies å være tatt derfra. Og jeg mener "Aerial" er hennes beste plate siden "Hounds Of Love", med utrolig mange godlåter, og like fullt umiskjennelig Kate Bush.

Så er det Madonna, da. Hver gang verden avskriver henne kommer hun fryktelig tilbake. Selv var jeg IKKE imponert over førstesingelen "Hung Up", som jeg synes overdriver den alt for tydelige samplingen fra "Gimme! Gimme! Gimme!". Men albumet gjorde min skepsis til skamme, for den er kanskje hennes beste plate siden "Like a Prayer". Masse herlig 80-tallsinspirert synthpop og synthdisco, og låtmaterialet holder gledelig høyt nivå.

Selv om det er lenge siden jeg har brydd meg nevneverdig om dem mener mange at også Rolling Stones ga ut sin beste plate på lenge i år. Og Neil Young var også mer vital enn på noen år. Så 2005 var de gamles år, ja.

2005 handlet naturligvis om mer enn gamlinger, men jeg har valgt å legge vekt på de modne i denne bloggen. Min årsoppsummering over 2005 generelt finnes på http://rateyourmusic.com/list/GeirH/my_top_40_albums_of_2005/

Og når det gjelder kritikerfavoritter som ofte blir nevnt fra 2005 ellers?

Vel, både Bright Eyes, Anthony & The Johnsons, Franz Ferdinand og Sufjan Stevens har utgitt helt ålreite plater, enkelte av dem så ålreite at de har kommet seg inn på den allerede nevnte Topp 40-lista mi. Men for meg handlet 2005 mer om helt andre plater og andre artister, og da særlig folk som har vært i bransjen en stund, men er i bedre form enn på lenge.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Personlig er jeg helt klar: Nyskapning er sikkert flott og fint det, men hvis det går på bekostning av melodiøsiteten, da jeg imot all såkalt "nyskapning". Melodier og harmonier er det viktigste innen musikk, og for meg er "nyskapning" uten verdi med mindre den foregår innnenfor rammen av det melodiøse. Det er ikke nok at man gjør noe nytt. Det må også funke musikalsk det man gjør, og det er veldig mye såkalt "nyskapende" musikk som ikke gjør.

Da Britpopen dukket opp midt på 90-tallet var det en sårt tiltrengt musikalsk revolusjon (eller kanskje snarere reaksjon) for oss som var møkk lei av at popmusikken var blitt dominerert av rap, dance og techno. Endelig kom det musikk der melodiene var viktigere enn alt mulig stash rundt igjen, og – viktigst av alt – musikken var populær! Man måtte ikke lete med lys og lykt etter musikk innenfor den typen stil, musikken var overalt, lett å finne. Den fantes på hitlistene. Til og med på singellistene kunne man finne gode gammeldagse melodise låter med vers og refreng, som "Country House" og "Wonderwall", høyt oppe.

Men reaksjonen lot jo heller ikke vente på fra de som digget rap og house/dance: "Britpop er derivativ. Den er ikke nyskapende. Det er bare resirkulering av The Beatles". Og utfordret man dem kunne man få høre ting om at vers-refrengformen er utbrukt, og at det var ikke "nyskapende" å lage musikk med ordentlige melodier med vers og refreng lenger. 

Vel altså: For det første: Var det egentlig så forbanna nytt og nyskapende å lage musikk som avviste melodiøsitet på 90-tallet? Allerede rundt 1920 laget jo Arnold Schönberg et system der han avviste alt som hadde melodi i tradisjonell forstand, og hvor han avfeide harmonikk og melodikk som vesentlig. Siden har såkalt "samtidsmusikk" stort sett basert seg på arven fra Schönberg mer eller mindre (jeg påstår dermed ikke at alle moderne komponister siden dengang har laget tolvtonemusikk, men særlig melodiøse er det kun et fåtall som har vært).

Og videre: Det er ganske frekt å snakke om resirkulering av gamle stilarter for tilhengere av musikkstiler der stort sett det meste handlet om å bruke gamle låter som bakgrunn i stedet for å lage sine egne. Mange raptilhengere vil f.eks. mene at det er umulig med egenkomponerte komp i rap, rett og slett fordi rap nærmest pr. definisjon skal fremføres med turntables som eneste instrument, og da er man jo nødt til å bruke et komp som allerede eksisterer og er spilt inn på plate fra før. At tilhengere av den typen musikk argumenterer med å rappe ting fra gammel musikk faller derfor fullstendig på steingrunn, for er det noen som er totalt ute av stand til å lage egne melodier så er det jo nettopp hip-hop-folket. Og synderne finnes så absolutt innenfor electronica-genren også, selv om man der har større variasjon og også mange som har laget sin egen musikk helt fra grunnen av.

Britpopen forsvant fort, men melodiøsiteten nekter å dø. For det første medførte Britpopen en økt vekt på melodiøsitet i den aller glatteste listepopen igjen. Er ingen stor fan av Britney Spears og Backstreet Boys, for å si det mildt, men låtene til Max Martin hadde i det minste vers og refreng på tradisjonelt vis. Melodiøsiteten var rett og slett tilbake i listepopen.

Og i det siste har også god melodiøsitet etter modell av Britpopen kommet tilbake igjen. Noen av de flotteste platene som er kommet ut etter årtusenskiftet er kommet fra band som Coldplay, Keane og Travis, band som har masse tilhengere, men som også er forhatt blant antimelodifanatikerne. De er jo ikke "nyskapende" må vite!

Jeg vet i hvert fall at det er naturlig at musikk har melodi og harmoni som viktige elementer, i realiteten de to viktigste, og at musikk er basert på det gamle og ufortreffelige systemet med vers og refreng. Det er fremdeles milliarder på milliarder av geniale låter som har til gode å bli skrevet innenfor dette systemet, og det er ingen vits i å gravlegge det på ganske mange tusen år foreløpig.

Derfor, ja til melodiøsitet, nei til "nyskapning", med mindre nyskapningen skjer innenfor rammene av tradisjonell melodiøsitet og harmoni!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende