2005 ble året der de "gamle" tok revansj.
Faktisk er mesteparten av favorittplatene mine fra 2005 laget av artister som er minst 40 år gamle, og som hadde sin platedebut senest i første halvdel av 80-tallet.
Jeg får vel riktignok for ordens skyld starte med at årets beste plate ble utgitt av "jyplingene" i Coldplay, med flotte "X&Y", men allikevel er det gamlingene som virkelig markerer seg fra dette året:
Depeche Mode er noen gamle godkarer som utga flere glimrende album på 80-tallet. Selv likte jeg forsåvidt også "Exciter", deres forrige, men med "Playing The Angel" har de faktisk utgitt sin beste plate siden "Black Celebration" tilbake i 1986. Gutta har virkelig "finni seg sjæl", og at det er mer analoge synther enn på svært, svært lenge er lurt og vellykket. Flotte låter er det, som vanlig, og ikke minst er jeg imponert over Dave Gahan sin låtskriverdebut på en Depeche-plater ("Suffer Well" er blant høydepunktene)
Men egentlig er det vel så overraskende det Paul McCartney har gjort. Mange synes kanskje at "Flaming Pie" i 1997 ble en slags "return to form". Selv synes jeg den var OK, men for ujevn til å komme opp mot "Tug Of War" og "Flowers In The Dirt" som jeg holdt for å være hans beste.
Men så gjorde McCartney genistreken: Han tok kontakt med Nigel Godrich og ba ham produsere albumet. Resultatet var en produsent som ikke jattet med, men som sa klart fra når han var misfornøyd. Og vi som kjenner McCartney sin karriere vet at er det noe han trenger så er det en som sitter ved siden ham og ærlig uttrykker at "Det der er bæsj, og det bør du ikke ta med på plata". John Lennon hadde den rollen i The Beatles og fikk ut det beste av mannen. Og det samme har Godrich gjort, i en slik grad at en moden herre på 63 år faktisk har laget sin beste plate siden "Tug Of War" i 1982. "Chaos And Creation In The Backyard" er en mer innadvendt plate enn vi er vant med å høre fra McCartney, men han har skrevet noen av sine flotteste låter på lenge, og Godrich bidrar med godlyd som passer perfekt.
Kate Bush ga i 2005 ut sin første plate på 12 år. I løpet av de 12 årene har det til tide vært så stille fra henne at det til og med blant enkelte galninger gikk rykter om at hun var blitt kidnappet av et romskip med aliens fra Mars (!!). Det viste seg å være feil 
, men som vanlig presenterer hun et musikalsk univers som nesten kan sies å være tatt derfra. Og jeg mener "Aerial" er hennes beste plate siden "Hounds Of Love", med utrolig mange godlåter, og like fullt umiskjennelig Kate Bush.
Så er det Madonna, da. Hver gang verden avskriver henne kommer hun fryktelig tilbake. Selv var jeg IKKE imponert over førstesingelen "Hung Up", som jeg synes overdriver den alt for tydelige samplingen fra "Gimme! Gimme! Gimme!". Men albumet gjorde min skepsis til skamme, for den er kanskje hennes beste plate siden "Like a Prayer". Masse herlig 80-tallsinspirert synthpop og synthdisco, og låtmaterialet holder gledelig høyt nivå.
Selv om det er lenge siden jeg har brydd meg nevneverdig om dem mener mange at også Rolling Stones ga ut sin beste plate på lenge i år. Og Neil Young var også mer vital enn på noen år. Så 2005 var de gamles år, ja.
2005 handlet naturligvis om mer enn gamlinger, men jeg har valgt å legge vekt på de modne i denne bloggen. Min årsoppsummering over 2005 generelt finnes på http://rateyourmusic.com/list/GeirH/my_top_40_albums_of_2005/
Og når det gjelder kritikerfavoritter som ofte blir nevnt fra 2005 ellers?
Vel, både Bright Eyes, Anthony & The Johnsons, Franz Ferdinand og Sufjan Stevens har utgitt helt ålreite plater, enkelte av dem så ålreite at de har kommet seg inn på den allerede nevnte Topp 40-lista mi. Men for meg handlet 2005 mer om helt andre plater og andre artister, og da særlig folk som har vært i bransjen en stund, men er i bedre form enn på lenge.